Pus og Silkepus

Denne historien begynner med en som ikke kan begense seg...nemlig meg. Jeg greier ikke å se at dyr lider eller ikke har det bra og får ikke fred før jeg har gjort det jeg kan. Derfor har jeg stor forståelse for dem som ender opp med flere hjemløse katter eller hunder i huset.

For 4-5 år siden la jeg merke til en god og søt katt som til stadighet kom meg i møte når jeg skulle i butikken. Og sååå kosete! Hun la seg ned og gjorde seg til så jeg kom meg jo aldri inn og fikk handlet. Noen ganger så jeg henne sovende under en busk. Det ble vinter og kaldt, sne og riktig utrivelig. Og katten lå under busken. Jeg tenkte at det var rart hun var så mye rundt butikken og ble litt bekymret da jeg så at hun hadde en spesielt stor mave. Der inne måtte det være kattunger fant jeg ut. Så jeg spurte de ansatte i butikken om de visste noe om katten. Joda, hun hadde vært der siden midt på sommeren, de regnet med at det var feriegjester som hadde etterlatt henne. Grrrr....den type hjerteløse mennesker gjør meg sint, for å si det mildt. Dermed måtte jeg bare ta affære. Nå var jeg en vrien situasjon fordi eldstesønnen er allergisk mot katter. Men jeg fikk ikke fred og snakket med yngstesønnen om katten. Han ble fyr og flamme med utsikten til at vi skulle redde katten. Han er like glad i dyr som meg. Han foreslo at vi kunne la henne bo på rommet hans ut vinteren, slik at hun kunne få kattungene sine der og at vi kunne la henne være ute fra våren igjen. Som tenkt, så gjort. Jeg var innom dyrlegen og fikk låne et bur og sønnen fikk tak i Pus. Tilbake til dyrlegen og undersøkeslesbenken. Stakkar, så redd hun var. Hun remjet hjerteskjærende i bilen. Dyrlegen konkluderte raskt at her var det ikke kattunger, men for mye mat som var årsaken til den store maven! For Pus var nemlig sterilisert hun. Noe som jo var litt merkelig med tanke på at hun var reist fra. Dyrlegen ga henne vaksine og sjekket at alt sto bra til. Vi fikk med kopper til henne fra ham og mat og sand fra butikken. Snille :) Jeg fikk også vite at det til stadighet var noen omsorgsfulle pensjonister som hadde kjøpt gourmetmat til henne. Aha! Pus hadde gourmetmave!



Da Pus ble tatt inn i varmen, skjedde det noe logisk, men uventet for oss. Hun mistet halvparten av pelsen sin! Den la hun igjen i gardiner, i sengetøyet - stort sett overalt hvor hun klarte å finne feste. Hun trivdes godt på rommet til Michael og det gikk helt fint med allergien til Adrian så lenge han holdt seg borte fra rommet til lillebror. Da våren kom, slapp vi henne ut og der har hun vært siden. Vi lokker henne inn innimellom, men hun går ikke lenger enn til gangen og smetter raskt ut igjen. Hun har en kasse med en kattehule inni som står under tak i svalgangen. Hun får kos, mat og har faktisk blitt venner med Bimbohunden. Hvem skulle trodde det! Ikke at de var som hund og katt, men Pus ble skremt av overivrige Bimbo som er like hoppende lykkelig hver gang han ser både to- firbente vesener. Veldig overstrømmende kan man si!

Pus er et matvrak, kort og godt. Mer er det ikke å si om den saken. Så den store maven er der fremdeles. Og hun er selvsagt verdens skjønneste katt :)

Det var også Silkepus, eller Daisy som vi kalte henne. Første møtet med henne skjedde hos dyrlegen en dag jeg var der med Bimbo som skulle ha den årlige vaksinen sin. Mens vi satt på venteværelset, kom en mann inn med en nuuudelig kattunge på armen. Hun skulle avlives! Full alarm hos meg med en gang. Det kunne jeg ikke være vitne til. Aldri verden om jeg hadde gått derfra vel vitende om at den lille skulle dø. ALDRI. Det var flere på venteværelset, og jeg spurte om det ikke var en av dem som kunne forbarme seg over den lille. Nei, ingen kunne. Og dermed var det på'n igjen. Opp på rommet til Michael bar det, og jeg satte i gang med ringerunde og trasket fra hus til hus i veien her. Og heldigvis! Etter en ukes tid fikk jeg napp hos en nabo. De har 2 katter fra før, og tok også i mot Daisy. Det er så koselig å se henne i nærområdet, hun har blitt voksen nå og har verdens herligste silkepels fremdeles.

Snipp snapp snute...